Om medmennesklighet

Nok en gang var det en sak i dagbladet som fikk meg til å tenke igjen. Hvorfor er mennesker så oppsatt på å være grusomme mot hverandre når de får makt til å kunne gjøre det. Er det virkelig sånn at vi føler oss bedre når vi ser andre har det ille, og vi kan utdøve makt over dem, desverre virker det sånn.

Se på hele Guantanamosaken, folk i USA har lenge vist om hva det er som skjer med folk over i den kubanske "konsentrasjonsleiren" men allikevel har det aldri vært noe opprør. Det ser ut som om folk ikke bryr seg, greit nok, mange av disse folkene kan ha gjort noe ille, men hva med de uskyldige, hvor mange uskyldige er det som sitter i denne leiren?
Det virker som om folk bare tenker at dette ikke er noe som angår dem, det er ting som ikke har noe å si for dem, men det har noe å si for USAs rykte hos andre, ikke nok med at de drar til afganistan og myrder tusner, de hever seg ikke en gang over tortur og voldsomme frihetsfrarøvelser, hva blir det neste tenker jeg.

Vi kan si oss heldige som har denne store umennesklige bølla på vår side, og jeg håper for vår skyld at vi ikke kommer på vrangsida av dem, noen ganger gjelder det å være venner med folk man vet er en trussel for å berge sitt eget skinn.

Min tanke er at mord, frihetsfrarøvelse, oppdeling av familier og rett og slett frarøve dem alt de har av mennesklighet er en av de dårligste metodene å skape fred og frihet i et land, men det er nå kansje bare meg..