Kristnes martyrkompleks

Bilde via flickr, bruker sigthound

Jeg kommer nok nå til å skrive en någet kontroversiell post, men vel vel man lever vel for å provosere på en eller annen måte.

Det er en ting jeg absolutt ikke skjønner med kristne, og det er det at de alltid prøver å gi intrykk av at de er forfulgt, at folk ser ned på dem fordi de er kristne. Så vidt jeg vet er ikke dette tilfelle, det som derimot er tilfelle er det at de har en tro som setter dem selv i sentrum, som sier at verden er skapt spesielt for dem, og at de er viktige nok til å ha mulighet til å være med skaperen av alt dette for evig, mens andre (som meg) tydligvis ikke er verdt dette, og for min manglende tro så fortjener jeg å bli torturert for evig tid, en plass som deres "skaper" har skapt spesielt for sånne som meg.

En annen ting som jeg finner finurlig med denne kristne trangen til å se seg selv som martyrer er det at det ikke er ateister som går fra dør til dør og sier "Så du tror, det kan vi fikse", deler ut haugesvis med flaiere som snakker om frelse, eller gir mat til uteliggere bare hvis de vil høre på deres seremoni. Er dette noe som kalles medmennesklighet, og forståelse for andres tro?

En annen ting er det at kristne har en lei tendens til å bruke argumenter som ikke er festet til bakken i det hele tatt, de er høytsvevende og har så mange hull at det bare er troen som holder dem oppe.

Og selv med alt dette går altså kristne rundt med sitt eget martyrkompleks og mener at vi skal synes synd på dem, skamme seg er hva de egentlig skulle. Det er det jeg mener.

Og som en liten bonus her er noe som jeg fant interresant og morro ihvertfall ;)